En helt sprø gave: Hjemmelagede knekkebrød. Det er så enkelt å lage dem. Også så mandig, da gitt!
Jeg er ikke dum som et brød. Men når jeg faktisk står her og baker knekkebrød, så er jeg ikke mindre kar enn at tanken slår meg: Er jeg nå blitt fullstendig avmaskulinisert? Et offer for vaginalstatens snikende innskrenkning av alle maskuline verdier?!
Neida! Ikke i det he-e-ele tatt. Det kan føles som en ut-av-mannekroppen-opplevelse, men egentlig er det tøft. Drittøft. Særlig når jeg pakker stabler av knekkebrød pent inn i rødt bånd med sløyfe.
Det er nabokjerringa som har skylden.
- Du praktiserer vel fri kjeks? spurte jeg da jeg sveivet innom henne for en prat forleden. En søt trønderberte med pent smil og kule tattiser.
På kjøkkenbenken lå hennes nybakte knekkebrød. Som grov kjeks, egentlig. Sånn som de skal være, og sånn som jeg har sett på utallige kjøkkener de siste par årene.
- Du tar vel bare for deg, som vanlig, svarte hun. Litt sånn skjelmsk.
- Det er litt rart, sa hun så, at du som er så konge på kjøkkenet aldri baker. Jeg tror du har en misforstått vegring. Knekkebrød er jo det enkleste i verden. Du kan ikke feile.
Ja, jeg kan mye om mat, setter pris på å bli budt, og kan tilfredsstille en hvilken som helst dame med et sultent blikk alene. Men stå der og lage knekkebrød selv?
- Så mye av en hverdagsfeminist er jeg nok ikke, sa jeg.
- Tør du ikke? ertet hun.
Men nå altså: Jeg turte, og det er så befriende! Bare helle tilfeldig valgte ingredienser oppi en bolle, nesten helt på måfå, røre rundt og kline det ut i en langpanne.
Mel, gjerne sammalt, nøtter og frø av noe slag, whatever, og nok vann til at det blir en gjørme. Skvæk, så har jeg laget noe alle vil smake på. Og med tørkede frukter på toppen blir det riktig «julete».
Dette må jo være redningen for alle de ensomme guttene, tenker jeg. Stakkarene som ikke henger med på den feministiske utviklingen og ender med å føle seg undertrykket og kneblet. Lag litt kjeks, så blir det kanskje noe på deg!
Jeg ler for meg selv. Bruker både gavebånd og en type snevet mer mandig kjøkkenhyssing. Nå er jeg så høy og mørk!
Klart jeg tør. Et forbilde for den nye generasjonen, det er meg, det! Inn i ovnen. Ut av ovnen.
Så enkelt er det å bli et mannfolk versjon 3.0. En oppdatert, meteroseksuell kjeksatlet.
Write a comment