Hvordan man produserer mat og faren for å havne i krig. Det er en farlig sammenheng der.

 

Mat og klima. Mat og krig.

Mat og flyktningekrise.

 

Dette kan virke litt søkt, men følg med:

 

Hva skal vi med lufta full av F35 hvis det ikke er nok mat til dem som bor på bakken? 

 

 

  

 

Akkurat nå, mens land som Syria, Irak, Somalia, Jemen og Sør-Sudan er blant land vi støtter i en akutt humanitær krise, kan vi godt tenke litt på dette:

 

  • Matmangel er en av de viktigste årsakene til ufred, opprør og krig. Klimaforårsaket hvetemangel som begynte i 2008 var en vesentlig faktor i den såkalte arabiske våren 2010. Det startet på nettopp et matmarked i Tunisia, med opprør og påfølgende diktatorisk reaksjon i en rekke land.
  • Sammenhengen mellom matsikkerhet og politisk-militær destabilisering er åpenbar i land som Syria, Jemen, Somalia og Sør-Sudan. Syria var egentlig regnet som et mer stabilt land enn de andre i regionen. Men landet solgte ut mye av sine kornlagre da prisen på verdendsmarkedet steg. Resultatet var at når opprøret kom, var det ikke bare av religiøse grunner - det dreide seg om manglende brød til folket.
  • Matmakt kommer i nær framtid til å bli like viktig som politisk og militær makt. Et av få land som forstår matsikkerhetens avgjørende betydning er Kina. Landet kjøper opp og leier enorme landbruksområder blant annet i Afrika. Dette kalles land-ran. Ukraina, som på grunn av landets enestående dyrkbarhet tidligere ble betegnet som «Europas brødboks», er kastet ut i landbrukskrise, i tillegg til alt annet.

 

Nå, i landet der vi bare har tre - 3! - prosent dyrkbar mark, bør vi også tenke på hvilken vei vi selv bør gå mens befolkningen øker i en ustabil verden.

 

  • Norsk landbruk legges sakte, men sikkert ned. Vi er nå nede i en selvforsyningsgrad på 38 prosent. Tallet gir et pent bilde av den virkelige situasjonen, for faktum er at norsk matvareproduksjon er helt avhengig av å importere soyabønner fra Brasil, for å lage proteinrikt kraftfôr til våre husdyr. Avhengigheten øker for hvert år.
  • Store eksportører av matråvarer selger nå til de som betaler best, som Norge.  Analytikere peker på at i nær framtid vil eksporterende land prioritere egen befolkning, og i beste fall sine nærmeste politiske og militære allierte.   Kritikerne mener vi bør arbeide hardt for å utnytte norske ressurser i form av erter og gressfôr i langt høyere grad. Forsvaret er blant stemmene som hever seg for å styrke norsk matsikkerhet med hensyn til vårt totalforsvar. 
  • FN er krystallkar i sin anbefaling av økt bistand til utvikling av familiedrevet småskala-landbruk i hele verden, en anbefaling rådende norsk politikk motarbeider. Her i landet, representert av makten i regjeringen og dens samarbeidspartier, overfører vi nå langsiktige bistandspenger til flyktningehjelp. Det er knapt så vi gidder å dyrke mat, og sultne asylsøkere får bare såvidt sitte på en buss ut av landet, i stedet for å måtte sykle gjennom isødet i nord.

 

At Sylvi Listhaug er gått fra å være mat- og landbruksminister til å være innvandrings- og integreringsminister, det er en skjebnens ironi. 


Write a comment

Comments: 1
  • #1

    johan storm nielsen (Wednesday, 09 November 2016 08:57)

    USA , og delvis Norge, sender sterkt statelig subsidiert mat til andre land. Dermed undergraver de landenes egen matvareproduksjon. Det er et større problem enn det overstående artikkel omtaler.