Vi må slå i matbordet

Tirsdag satte bøndene og staten seg ved forhandlinsgbordet. Men hysj, vi må ikke snakke om det! Det handler jo bare om hvor og hvordan vi skal skaffe oss mat...

 

 

Landbruksoppgjøret foregår bak lukkede fjøsdører. La oss banke på!

Politikerne våger ikke å si et kvekk om det som står på spill.  

Derfor må vi som er folk flest bry oss.

Det er ikke vanskeligere enn vi gjør det til

Det minst produktive politikerinnspillet i disse dager kom fra en stortingsrepresentant som faktisk er Høyres talsperson i spørsmål om landbruk:

 

«Jeg håper partene blir enige, slik at ikke lekfolk i Stortinget blir sittende igjen med vurderinger av et komplisert støttesystem.»

 

Etter å ha sittet ringside i flere oppgjør vet jeg at ordbruk om jordbruk fort blir fekting med svada som sverd. Begrepsapparatet er som skapt for å holde andre enn de involverte unna. "Målpris"? "Prisnedskrivingstilskudd"? Det er intern drøvtygging.

 

 

Forhandlingene inkluderer noe sånn som 100 støtteordninger som griper i hverandre og kan forandre landbruket, men det er da ikke så vanskelig at selv valgte politikere kaster inn håndkleet!

 

Her er tre enkle poenger for oss som altså bryr oss om maten vår, enten vi har valgt folk til å representere oss på Stortinget eller sitter der som representant selv:

  • Vi vil ha trygg mat produsert i hele landet, også på småbruk, og med god dyrevelferd. Det betyr at vi må støtte gårder i bratt terreng og bidra til mer stølsdrift om sommeren.
  • Vi vil ha bærekraftig mat, mindre industrialisert, mer i pakt med økologi og med stort biologisk mangfold. Det betyr at regjeringen må styre vekk fra å ville ha færre og større enheter.
  • Vi vil at bonden skal få lønn som fortjent, for å sikre rekruttering og hindre nedleggelser. Det betyr at regjeringen må følge Stortingets allerede tydelige pålegg om å minske lønnsforskjellene mellom bønder og andre grupper.

Her står vi

Forhandlingene skal sluttføres senest 16. mai. I dagene frem til vi heiser 17. mai-flagget blir det slåssing bak låven, bak nedtrukne gardiner, utenfor offentlighet. Og det at mange politikere ikke vil si noe om hva de ønsker av utfall, det er til hinder for at vi vanlige folk får fulgt med i debatten.

 

Begrunnelsen politikerne har for ikke å mene noe er at de har respekt for det de kaller forhandlingsinstituttet. De mener altså at ved å blande seg inn mens forhandlingene pågår så undergraves hele tradisjonen med lukkede forhandlinger.

 

Men taushet hører fortiden til, mener jeg og stadig flere «vanlige folk» som vil følge med på hvilken vei det går med matproduksjonen vår.

 

La oss huske at uansett utfall, enighet om et kompromiss eller brudd i forhandlingene, så er det Stortinget som til slutt skal godkjenne det hele. Og parlamentet vårt, det er jo nettopp vårt.

 

«All makt i denne sal,» er som kjent Stortingets motto. Nå bør vi heller ha «All mat i denne sal» som kamprop.


Mer innsikt her:


Vil du har riktig egg i handlekurven?


Foredragsholder? Møteleder?