Derfor heier vi på bøndene

Først et spørsmål:

Har bøndene et samfunnsoppdrag? Spørsmålet er egentlig så dumt at det er flaut å stille det. Selvsagt har de som produserer nødvendige næringsmidler - og matglede! -  en helt sentral rolle i samfunnet.

Særlig i det karrige Norge.

Stortinget - altså folket - har bestemt at hensikten med norsk landbruk er å sikre oss tilgang på egen mat, sørge for det som kalles matsikkerhet. Da må vi ha gårdsdrift i hele landet.

Og de som jobber for sikkerheten skal ha betalt for det - ikke bare av matpriser på markedet, men også av fellesskapets penger, kjent som statskassen. Sikker tilgang på trygg og bærekraftig mat er et felles ansvar. Også Forsvaret fastslår at et fungerende landbruk i hele landet er en del av totalforsvaret.

Forhandlingene skal landes i en avtale før 17. mai. Blir det ikke gjennomslag for bøndene, eller et tilnærmet fornuftig kompromiss, vil de bryte forhandlingene. Da går jordbruksoppgjøret til avgjørelse i Stortinget. Det er derfor vi forbrukere - som også er velgere - må følge med.

Uansett utfall, brudd eller avtale, skal dette «velsignes» av Stortinget. Og dette må vi ha i bakhodet når politikerne vi har valgt skal bestemme noe om maten vår:

• Bønder skaffer oss mat, og bidrar til at det bor folk rundt i landet, selv der det er vanskelig å drive effektivt. Dessuten er norskprodusert mat gjennomgående tryggere og sunnere enn mye av det vi importerer. For eksempel bruker vi så godt som null antibiotika i husdyrholdet.
• Den traktoren du ser oppe i skråningen på Vestlandet og de sauene du ser beite i høgget over, det synet bidrar til at det kommer turister og gisper over det flotte, levende landet vårt - og de legger igjen penger, slik at lokalsamfunn kan leve.
• Vi har litt i overkant av 40 000 bønder. Tar vi med foredling og distribusjon av gårdenes råvarer, altså hele den norske matindustrien, snakker vi om rundt 130 000 arbeidsplasser. Dette er en livgivende virksomhet som ikke kan utsettes for opp- og nedturer som i andre bransjer. 

 Derfor har vi statsstøtte til landbruket.

Sugerør i statskassen? Her er fakta:

• 70 prosent av inntektene i landbruket hentes ut av markedet, i form av solgte råvarer til mat. 30 prosent er såkalte budsjettoverføringer, fra statsbudsjettet.
• 1 prosent av det totale statsbudsjettet går nå til landbruk.
• Ved inngangen til 1980-tallet brukte vi over 5 prosent i landbruksstøtte.

Landbruksstøtten ligger nå på rundt 15 milliarder kroner. Det er omtrent det samme vi forbrukere legger ut på svenskehandel. Ikke en svimlende stor del av økonomien vår, men viktig for landet.

Bare 3 - tre! - prosent av landet vårt er dyrkbar mark. Nesten 60 prosent av næringen vi har i oss er importert. Verdens raskt økende befolkning står utvilsomt foran matvarekriser, ikke bare i allerede rammede områder, men også på våre kanter, sannsynligvis i det vi kaller nær fremtid.

I en sunn matproduksjon gjelder ikke bare de sterkestes rett. Både store og industripregede gårdsanlegg og mindre gårdsbruk må levere.

For oss som ikke har traktorlappen kan jordbruksforhandlingene fremstå som en binge av uforståelige begreper og drøvtygging på ting som virker helt fjernt fra maten vår. 

Men her avgjøres ikke bare om bonden skal få rimelig betalt for samfunnsinnsatsen, altså lønnsøkning. For vanlig matinteresserte dreier det seg også om vi for eksempel vi ha mer lokalmat, om vi vil at småbruk skal overleve, om vi vil at griser skal ha det best mulig og at det biologiske mangfoldet skal tas hensyn til. 

Jordbruksoppgjøret kalles internt og ironisk i landbruket for «vårens vakreste eventyr». Forhandlingen inkluderer både økonomiske tiltak med følger for hele matproduksjonen og lønnsvilkår for den enkelte bonde. I de glade maidagene vi har foran oss kommer det ikke til å gå bare pent for seg.

Kortene bøndene, det vil si Norges Bondelag og Norsk bonde- og småbrukarlag, har lagt på forhandlingsbordet, er interessante. Flere punkter i det som utgjør over 100 A4-sider med begrunnelse i statistikk og ønsker om en bærekraftig utvikling er godt nytt for oss matinteresserte. 

Særlig synes jeg det som kalles «driftsvansketilskudd» er viktig. Dette er et tiltak det har vært snakket om i årevis i landbruksmiljøet, da med den artige og selvironiske betegnelsen «vinkeltilskudd».

• Vi skal innføre dette såkalt driftsvansketilskuddet for å sikre oss matproduksjon der det ikke er bare-bare å drive gårdsbruk, i bratte, små og marginale landskaper. Det vil si store deler av Norge. Dette motvirker sentralisering og industrialisering av matproduksjon i det lille vi har av flatland og er et håndslag til de som bruker hele landet til å fø oss.
• Vi skal hive mer penger i hatten hos dem som driver seterdrift. For de som har beitedyr ute i den lange og lyse sommeren vår bidrar til alt vi vil at norsk mat skal være, med dyr som har det bra ute i det fri. Vit at beiting også bidrar til å opprettholde det unike eventyrlandet vi er så stolte av, i motsetning til gjengrodde landskap forlatt av folk.
• Vi skal støtte melkeprodusenter i den lille og mellomstore klassen. Det vil si en målrettet ekstrabevilgning til bruk med 15 til opp mot 40 kyr, som faktisk utgjør halvparten av norske melkebruk. Dette er også en støtte til distriktene. Ha i mente at variert melkeproduksjon er det som holder oss med bærekraftig landbruk.