Ja, jeg elsker dette landet. Ikke bare Norge, nasjonen. Men landet, i betydningen landbruket, som gir oss trygg mat.
Det har vært en rar 17. mai. Det er med klump i halsen jeg har sett flaggingen og feiringen av landet vårt, Grunnloven og det hele. Klumpen skyldes nasjonalfølelse. Ja. Men på en litt annen måte enn den vanlige.
I pinse-fridagene er det skjedd alvorlige ting av betydning for hva vi skal spise og hvordan landet vårt skal se ut. Jeg sikter til det såkalte landbruksoppgjøret, ja. Det som er skjedd der gjør meg utrygg.
For de fleste av oss er disse bonde-greiene bare så-å-å kjedelig. Og for de fleste av oss har dette bonde-opplegget likevel så-å-å stor betydning.
Her er fakta, sorry om de er litt følelsesladde:
- Lørdag inngikk staten og Bondelaget en avtale som så å si alle synes er skikkelig dårlig. Avtalen skulle styrke små og mellomstore bønder, slik at det kan være mulig å drive bondegård på fx Vestlandet. Dessverre kommer nok ikke resultatet av forhandlingene til å hjelpe de små.
- Avtalen ble inngått uten Småbrukarlaget, den andre bondeorganisasjonen som forhandler med staten om rammene for landbruket. Småbrukarlaget brøt forhandlingene allerede to dager før. Nå går internkrangelen høyt i fjøs og på jorder.
- Vi bruker rundt 14 milliarder på landbruksstøtte. I dag har vi feiret Norge med å ikle oss bunader til godt over 30 milliarder kroner, skriver NTB. De 14 milliardene vi bruker på norsk matproduksjon er forøvrig omtrent like mye som vi hvert år bruker på svenske-handel.
Staten - er ikke det oss, da?
Klart landet vårt skal feires! Vi burde flagge for bruken av landet vårt. Altså at vi bruker hver krik og krok av dette vakre, men akk så karrige landet til å sørge for mat. Men nå er mange av oss skuffet.
Bøndenes motpart i disse oppgjørene er staten. Men staten, er ikke det oss alle? Jeg tror ikke de fleste av oss vil at det skal legges ned enda flere gårder, at stadig mer av jordene blir liggende i brakk, at Vestlandets gårder skal bukke under.
Det er dette står det om, egentlig.
Fra før bruker i én prosent av statsbudsjettet på i sikre oss en skikkelig matproduksjon. I 1980 brukte vi fem prosent. Vi har faktisk råd til å la Norge være Norge, men det ser ikke ut som vi gidder.
En av de viktigste diskusjonene før og under forhandlingene var hva som ville skje ved et brudd. Da går nemlig den usignerte avtalen til Stortinget. Og Stortinget har tradisjon for å holde med staten. Flere - blant dem meg, her på bloggen - spekulerte i om våre representanter i nasjonalforsamlingen endelig ville støtte opp om bøndene, når det kniper sånn som i møtet med FrP.
Skal vi måtte mates av andre?
Jeg er glad for at vi bor i et demokratisk land. Jeg er skuffet fordi jeg synes vi nå lever i at land som ikke bryr seg om landet vårt, altså i betydningen jorda vår. KrF og Venstre har liksom sagt at de vil støtte landbruket, men signaliserte under oppgjøret at de ikke ville gjøre noe om det ble brudd og saken havnet i Stortinget.
Skal vi bruke hele landet vårt, som på turistplakatene, med fjell og fjord og hipp hurra, men noen gårder som klorrer seg fast i glansbildet? Eller skal vi her til lands være avhengig av å mates av andre?
Jeg har feiret 17. mai. Riktignok har jeg spist kebab. Hjemmelaget kebab. Vi pleier å gjøre det i vår familie, for liksom å understreke at mye unorsk også kan være bra.
Jeg har brukt mye - altfor mye, kanskje - tid i denne fine helgen til å følge med på «landbruksnytt». Med iPhonen klistret i hånden har jeg sveipet debatten i sosiale medier, sjekket utspill og kommentarer i ett sett. Det har vært tungt.
Noe av det mest irriterende disse dagene var da staten trakk en lumpen joker opp av ermet: De ville utsette det såkalte «løsdriftskravet», dersom bøndene bøye seg og skrev under den dårlige avtalen.
Dette er kort forklart et pålegg til norske melkebønder om å slutte med å ha kuer på bås. Alle mø-mø’ene skal innen 2024 gå i det som heter løsdrift, fritt ut og inn til melkerobotene. Saken er at dette kravet ville koste små melkebønder ufattelig mye i nye investeringer.
Saken er også - etter mitt syn - at kuer i bås hos småbønder faktisk har det bra. Det er viktigere å stimulere til at de i det minste er ute på fin beitemark hele sommeren.
Bondevenner på Facebook
Skal snart gi meg nå, på denne spesielle kvelden, men først:
Blant Facebook-sidene som betyr noe er «Venner av norsk landbruk». Det er en lukket gruppe med over 30 000 medlemmer. Her er det ikke så mange bilder av kattunger, men en drøss nyfødte lam og kalver. Mange spør om tips når en landbruksmaskin går fløyten. Facebook-siden oser av stolthet - og ekte bonderomantikk, kan man si.
Her er et av innleggene der, tygg litt på det, og legg merke til at innlegget allerede for lenge siden passerte 1500 likes. (Det første bildet her er også hentet fra denne FB-gruppen - herlig!)
Vi som er opptatt av mat og hvordan den blir til, av landet vårt, kan kanskje gratulere Bondelaget med inngått avtale. Bismaken er bare så sterk. Jeg forstår at man må inngå kompromisser, særlig når det er FrP som sitter med makten i landbruksdepartementet. Men hjertet mitt, som banker for Norge, ligger nok nærmere det skikelig jordnære småbruket.
Jeg er nok en av mange som synes vi nå lever i et land der folk ikke bryr seg om landet vårt. Landet, som i landbruket.
Write a comment
Rita Bjorli (Tuesday, 17 May 2016 22:31)
Hei , bildet av hesten er min hest og mitt bilde , vennligst spør før dere bruker mine bilder !
Arne Tommy (Sunday, 22 May 2016 19:43)
En fin og en velskrevet ytring, og jeg er enig i nesten alt.. bortsett fra at vi har ett demokrati, det er leeeenge siden vi hadde ett folkestyrt demokrati. Det legges opp til handelsavtaler som raserer både grunnlov og restene av demokratiet vårt. Så det er markedskreftenes demokrati, ikke folket. Eller ihvertfall ikke den norske bonden sitt demokrati..