HAR FÅTT NASSE OPPMERKSOMHET for valget av t-skjorte. Til dem som synes den er søt, og til dem som synes forfatteren av boken «Kjøttfrie dager» bør pryde seg med en gulrot istedet, har jeg noen opplysninger:
- Det er egentlig grisen som er menneskets beste venn. I Norge holder vi oss med drøyt 1,5 millioner griser. Det er omtrent 600 000 hunder blant oss.
- Hvert år blir det registrert omtrent 5000 tilfeller der mennesker blir bitt av hunder. Hvor mange blir bitt av en gris? (Jeg har blitt det, på et av mine besøk hos svinebønder, men det er ikke mange som blir det.)
- Vårt slektskap til grisen er så nært at vi kan transplantere organer fra dem. Foreløpig bare småting, men transplantasjon av hjerte er like rundt hjørnet. Eksperimenter med å dyrke menneskeceller i griser er også vellykket.
- We are family, med andre ord. Og hva er takken? Jo vi forlanger at svinekjøtt skal være så billig at flere serverer ribbekjøtt til bikkjene sine! Det er som en nasjonal tvangsnevrose at vi skal kunne kjøpe en ribbe på størrelse med en bildør til prisen av et par halvlitere.
- Det er veldig, veldig ustilig. For vi får det vi betaler for. Det vil si: Grisen får det livet vi betaler for. Så la oss kreve ribbe til over 150 kroner kiloen, sier jeg.
- I 1982 måtte vi arbeide i 56 minutter for en kilo ribbe. I dag slipper vi unna med å jobbe i 8 minutter - åtte! - for å få råd til samme ribbe. Dette ifølge tall fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning. Prisen på ribbe har vært i fritt fall og sunket med over 80 prosent.
- Det finnes omtrent en milliard griser i verden. Her hjemme har vi i hovedsak to typer griseproduksjon: Smågriser som fores opp til de er rundt 25 kilo, og som så selges videre til andre gårder for å bli slaktegriser. Slaktegrisene får leve cirka fem måneder til, da normalt innveid på litt over 100 kilo.
- Og så har vi purkene, sværingene på over 250 kilos matchvekt. De skal føde 5-6 ganger, kanskje med over 15 grisunger per gang. Purkene kalles også sugger, og hangrisen har også to navn: En helt vanlig kalles råne, mens den kastrerte kalles galte.
- I tillegg finnes noe som kalles «engangspurker», en forferdelig betegnelse - bruk og kast, liksom. Og det er akkurat det det er. De føder ett kull og blir slaktet, fordi vi har en forkvaklet støtteordning for svinebønder som belønenr dette. (Dette forsøkes holdt hemmelig i bransjen, og mange mener at det av hensyn til omdømmet må bli slutt på disse engangspurkene.)
- Griser er ganske like, og liker å sosialisere seg. De elsker å løpe rundt sammen, rote opp røtter og leke. De er ganske svaksynte, men har ekstremt god luktesans.
- Sørover i Europe blir griser brukt til å snuse opp trøfler. Det er også gjort svært vellykkede forsøk på å la politi-griser lukte seg frem til sprengstoff og knark. De lærer fort og er superflinke, men siden hunder er mer bevegelige er det fortsatt de som får denne jobben.
- Apropos europeiske griser: Vi kan være stolte av at her hjemme har grisene det såpass bra at vi har lite sykdom i besetningene. Derfor bruker vi også mye mindre antibiotika i dyreholdet, sammenliknet med andre land. Vi skal ikke lenger enn til Danmark før de bruker ti ganger så mye antibiotika. I Tyskland bruker de 40 ganger så mye som i Norge.
- Griser har det bra i Norge. Men har de det bra NOK? Loven sier at hver gris på rundt 100 kilo skal ha minst 0,8 kvadratmeter å boltre seg på i en binge med andre. Det er omtrent halvparten av en enkeltseng for mennesker. Det er altså minimum.
- Andre griser har det greiere. Utegående griser har det avgjort best. Jeg har besøkt griser som har flere hundre kvadratmeter levende land å leve på, med små hytter de selv kan søke tilflukt i når de vil.
- Grøstadgris var de første på markedet med grisekjøtt fra dyr som virkelig har hatt det bra ute i det fri. Mye dyrere å kjøpe, men veldig mange av oss har vært villige til å punge ut for dyreveldferd, så Grøstadgrisen er en stor suksess. Blant mine favoritter er også fjellgrisene i Valdres - sjekk på nett om disse og flere andre virkelige fremtidsrettede bønder.
- Hva den grisen vi spiser selv spiser, er en annet viktig tema. Grisene er i utgangspunktet altetende, de snøfler i seg alt fra røtter til insekter, og kan for den saks skyld spise poteter med avvikende størrelser, som butikker ellers ikke vil ha.
- I virkeligheten går det mye i korn - og mest i kraftfor. Dette er soyabønner vi importerer fra Brasil, og er svært omstridt. Da utnytter vi andre lands ressurser, truer regnskogen og blir totalt avhengig av importen.
- Det er det importerte kraftforet som gjør at grisene vokser så fort, og dermed kan selges til så lav pris. Det samme gjelder kyllinger, forresten. Hvis importen av soya fra Brasil stopper opp, stopper også vår produksjon av gris og kylling i løpet av få uker.
- Mattilsynet har i det siste året kommet med urovekkende rapporter fra svineproduksjonen i Rogaland. Kontroller avslørte at utrolig mange bønder der hadde mange og til dels alvorlige avvik fra regelverket om dyrevelferd. Avvik ble funnet på 166 og 228 kontrollerte besetninger, og Mattilsynet konkluderte med at dyrevelferden ikke ble ivaretatt.
- Dette reagerer selvsagt vi forbrukere på, og det gir hele bransjen et elendig omdømme. Derfor har samvirket Nortura, som eier Gilde, nå satt i gang en kampanje for å bedre dyrevelferden. De kaller det «griseløftet» og har oppjustert minimumskravene for griser som de selger under navnet Edel-gris.
- Edel-gris er egentlig merkevarenavn på en griserase som de avlet frem av de to mest populære griserasene her i landet, men nå skal de altså få bedre plass og mer halm og slikt å leke med i bingene. Foreløpig gjelder dette rundt 300 000 griser, og det er noe vi bør støtte opp om som forbrukere - samtidig som vi krever enda bedre velferd for alle våre bestevenner.
Nøff said!
Foredrag eller møteledelse?
Yngve Ekern er et kjent navn der mat og miljø diskuteres. Vil du ha en foredragsholder, konferansier eller debattleder, stilller jeg med deltagelse som er både morsom og innsiktsfull.
Kontakt meg på yngve@yngveekern.no
eller på telefon 98203265