Den rørende triste historien om norske pelsdyr

100 år og ut i kulda: Det gikk som det måtte gå for et dyrehold få av oss har varme følelser for. Denne uken satte Stortinget endelig kroken på burdøra, etter å ha innrømmet pelsdyrbøndene klekkelig erstatning.  

pelsdyr oppdrett forbud
Pelsdyridyll på 1950-tallet. Foto: DigitaltMuseum

Pelsdyroppdrett blir forbudt fra 2025.

 

Flertallet på Stortinget ble omsider enige om å gi oppdretterne en langt bedre erstatning for det økonomiske tapet en tidligere bebudet. Flertallet går nå på tvers av regjeringens tidligere skambud og øker erstatningsbeløpet, samt inkluderer flere i ordningen. 

 

Vi kan trygt si at norsk pelsdyroppdrett har vært en tykkhudet bransje.

 

Her er et historisk tilbakeblikk.

En januarkveld i 1914:

pelsdyr oppdrett forbud historie
Foto: Statsarkivet

Amerikabåten legger til kai i Norges hovedstad Kristiania. Om bord er to svært spesielle, firbente passasjerer. Sølvrevene «Amund» og «Amanda» vet det ikke, men skal bli som Adam og Eva i norsk pelsdyrnæring. 

Rykter om eventyrlige priser på amerikanske og kanadiske reveskinn under auksjoner i London har året før nådd kapitalsterke byborgere. Men å bringe slik rev til Norge, i håp om at det skal bli en gullkantet investering, blir av de fleste regnet som uvettig sjansespill.

 

Grosserer Arne Christensen tar sjansen. Ingen forsikringsselskap vil forsikre transporten fra Canada, så Christensen sørger for at reveparet seiler med egen dyrerøkter – og advokat.

 

Regningen for kjøp og transport blir svimlende: 60 000 kroner. For slike penger kunne man ellers kjøpe en herskapelig bygård.

I en betongbunker:

Våren 1914 blir det på øya Rauer ved Fredrikstad støpt en svær bunker til Christensens rever, slik at de garantert ikke kunne rømme.  Allerede i 1915 solgte Christensen avkom videre til noen optimistiske sunnmøringer. Det første reveparet fikk han 12 000 kroner for.

 

Christensen-familien drev selskapet AS Sølvrev til langt ut på 1970-tallet, både på Østlandet og i Trøndelag. 

De glade dager:

Foto: Ukjent
Foto: Ukjent

I de glade 1920-årene tok pynting med pels helt av blant amerikanske kvinner. Det ble en glamourøs gullalder, og den nye pelsmoten bragte optimisme og en hurtig voksende etablering her i steinrøysa vår. 

 

Skandinavias første pelsauksjon ble holdt i Oslo i 1932. 30-årene ble ikke harde nok til å hindre skandinaviske pelsdyroppdrettere i å slå seg opp i det globale markedet. 

 

I følge det som den gang het Det Statististiske Centralbyrå ble det 1929 talt opp 28 218 sølvrever i Norge, mens antallet var økt til 214 063 i 1934. Da verdenskrigen brøt ut var det etablert rundt 20 000 pelsdyrfarmer i Norge, de fleste på Sunnmøre, med nesten 500 000 skinn produsert.

En bransje med ståpels:

Fra Trøndelagsutstillingen utpå 1930-tallet engang. Foto: DigitaltMuseum
Fra Trøndelagsutstillingen utpå 1930-tallet engang. Foto: DigitaltMuseum

Krigen la bare en foreløpig demper på utviklingen. Allerede i 1949 flådde 7000 oppdrettere igjen skinnet av hele 270 000 dyr. Oppdretterne ble etterhvert færre, men farmene ble større. 

 

Da vi skrev 1969 ble alle tiders topp nådd, med 3 240 000 produserte skinn på 4700 pelsgårder. Da hadde også mink blitt fanget inn i den voksende virksomheten.

 

Pelsdyroppdrett var det tydeligste tegn på at vi gikk inn i det industrielle dyreholdets tidsalder. Parallelt med voksende profesjonalisering på store anlegg ble oppdrettet også en del av landbruket i hele landet, som en tilleggsinntekt for bønder der det ellers var skrinne kår. En brikke i distriktspolitikken, faktisk - en såkalt attåtnæring.

Symbolet på velstand:

Persianer og mink. Foto fra Finn.no
Persianer og mink. Foto fra Finn.no

Med en ny pels kunne også arbeiderklassekvinner signalisere at velstanden utover 60-tallet steg mot uvante høyder.

 

Det kostet for dyrene. Revene levde først i innhegninger nokså like hundegårder. Snart krevde inntjeningen og effektiviteten mindre bur. Mindre og mindre. Aller minst ble de for minken.

 

Men pytt, hvem brød seg? Pelsen ga glans til ut på 70-tallet. Så kom ungdomsopprøret for fullt. Moten ble det motsatte av striglet statussymbol. Sammen med «peace & love» ble det stilt spørsmål om tidligere generasjoners bruk av dyr i menneskets tjeneste. Dyr fikk sakte, men sikkert en egenverd.

Ja, det er Jim Morrison. Foto fra boken Rock of Ages
Ja, det er Jim Morrison. Foto fra boken Rock of Ages

Pelsen på knaggen:

På 1980- og 90-tallet falt etterspørselen, samtidig som den etiske motstanden mot pelsbruk økte. I Norge og andre velstående land ble det trendy å bry seg om dyrevelferd. Selv motebransjen vendte pelsen ryggen. Ledende moteblader viser ikke lenger bilder av pelskledde modeller. 

 

Avsløringene om grove regelbrudd ble etter hvert mange. I 2014, det samme året som pelsbransjen første gang ble vurdert alvorlig i Stortinget, inspiserte Mattilsynet nesten 150 pelsdyranlegg, og fant – på tross av at langt de fleste inspeksjonene var forhåndsvarslet – avvik på rundt 40 prosent av gårdene. Det var mildt sagt veldig mange.

 

Demonstrasjoner med slagord som “Ikke flere tomme ord! Vi krever tomme bur!” varmet ikke en bransje som etter hundre år havnet i en alvorlig omdømme-krise, for å si det som en kommunikasjonsrådgiver. Her er et bilde fra de siste årenes mange fakkeltog mot pels. 

Foto: NOAH
Foto: NOAH

Og her står vi i dag. Avkledd. Med pelsen på knaggen. (Det er fortsatt helt greit å importere minkpels, men moteriktig er det ikke.

 

Gjennom 100 år har norske pelskåper gått fra å være et symbol på velferd til å bli et symbol på simpelt dyreplageri.

 


Trykk på bildet for å bli inspirert til å lage knallgod og bærekraftig mat - på enklest tenkelige vis!