Norske verdier: Toll er heimevern

Dette blogginnlegget er sponset av stiftelsen Matmerk

Det begynte i våres og fortsatte utover sommeren. Skravla gikk, om vafler og hijab - i alle kanaler. Debatten om norske verdier ble en ganske verdiløs krangel om hva som egentlig er norsk, og hvilke verdier som (på grunn av innvandring) liksom står i fare.

Det ble med andre ord en avsporing fra det som egentlig er verneverdige verdier, altså maten vi gjør vårt beste for å produsere her i landet.

Dette er et spørsmål jeg ofte stiller folk når vi møtes i sosiale sammenhenger, i middager og selskaper:

Hvor mye av Norge er dyrkbart?

Mange drar litt på det og sier at det kan neimen ikke være mye, her i steinrøysa - og svarer at det kanskje ikke er mer en 15 prosent av landet.

Da holder jeg tre fingre opp foran dem. Jeg sier som sant er: Det er 3 prosent!

Etter den smellen pleier vi å bli rørende enige om at da gjelder det å drive frem så mye mat vi overhode kan på dette skrantne grunnlaget.

I min rolle som formidler av matens verdier har jeg møtt temmelig mange bønder. 

Noen av dem lager spesialiteter, for eksempel oster som får gullmedaljer i internasjonale ostekonkurranser. Andre er helt vanlige bønder som leverer melk, kjøtt og korn til de vanlige samvirkene.  

Alle sier det samme:

Uten et skikkelig importvern er det over og ut for norsk mat.

Så kan vi spørre: Hvorfor det?

Svaret er like enkelt:

• Norge er et lite land med svært begrensede ressurser. Landet i seg selv byr ikke på store områder som er velegnet til landbruk, vi må spre det rundt der det er mulig. Derfor blir det mange relativt små gårder.
• Vi er et land med høyt (og oljedrevet) kostnadsniviå. Alt er dyrt i Norge, også for bønder som investerer i gårdene sine og betaler for innkjøp og tjenester. Vi kan ikke konkurrere på pris - men må beskytte vår egen kvalitet.
• Noen hevder at på grunn av et visst tollvern vil andre land bli sure og selv motsette seg å kjøpe norske eksport-varer. Fakta er at vi importerer landbruksprodukter for 60 milliarder i året. Ganske mye. Dette er mer enn tre ganger så mye som i år 2000. Dessuten er importen fra EU omtrent seks ganger så stor som vi eksporterer til de samme landene. 

Til det siste er det også å si at våre eneste betydelige eksportprodukter, olje og laks, så å si selger seg selv. Dette er det marked for. Faktisk helt uavhengig av om vi legger litt toll på ost, for å beskytte de melkebøndene vi har igjen her på berget.

Si Kraftkar. Si Fjelldronning. Si Snøhetta, Huldreost og Nyr. Dette er bare noen av mange nye norske oster med kvalitet i verdensklasse. Den førstnevnte er kåret til verdens beste ost av World Cheese Awards.

Meieri-bestyrerene som lager disse spesialitet-ostene er også temmelig samstemte:

• Uten en trygg norsk meierivirksomhet, under beskyttelse av et visst importvern, ville de ikke vært i stand til å lage og selge denne kremkvaliteten. Dette henger også sammen med at det bonde-eide samvirket Tine forplikter seg til å hente den melken som ikke går til egen gårdsproduksjon.
• I Europa koster melk nesten ingenting nå, konkurransen og prispresset er i ferd med å ta kverken på melkebøndene i for eksempel Danmark. Norsk melk, «tappet» av kuer som beiter til fjells, kan ikke konkurrere med slike dumpingpriser. Importvern er dessuten ikke noe særegent for Norge. De fleste land har tollbeskyttelse.
• Og vi har mye å verne om. I norsk husdyrhold brukes det forsvinnende lite antibiotika. I EU-land som Italia, Spania og Tyskland pøser de på med medisiner, og resultatet er alarmerende for folkehelsen. I norsk landbruk benytter vi oss også lite av sprøytemidler, sammenliknet med ellers i Europa.

Husker du klynkingen rundt den nye ostetollen vår for fem år siden? Jeg kan godt oppsummere: Det ble litt muggent da den rødgrønne regjeringen endret ostetollen fra å basere seg på et fast antall kroner per kilo ost, til en toll basert på prosenten av ostens verdi.

• Iiiik! skrek en del osteelskere som trodde fine franske oster ville bli mye dyrere med den nye ostetollen. Det var bare ostetull. 
• Det ble gjort unntak for en haug oster. Parmesan, roquefort og gorgonzola skjedde det for eksempel ngenting med. Dessuten har vi en tollfti kvote på hele 7200 tonn, mer enn all spesialost vi spiser.
• Tollen er presist designet for demme opp for et ras av importert industriost fra EU. Det er snakk om bulkimport av ost som matidustrien her hjemme ville selge som pizza- og matpakkeost, i konkurranse med for eksempel Norvegia.

Så la høstens ostefat være en hyldest til norske oster, en ode til mangfoldet og de lokale skikkene. Gjerne med en norsk cider til. Slik kan vi takke «heimevernet» vårt. På bildet ser du Snøhetta med multer.

Når vi stemmer i stortingsvalget på mandag kan det også være greit å ha i bakhodet at den sittende regjeringen ikke er en garanti for at vi får ha tollen vår i fred.

Her er et grelt eksempel fra spisekartet de siste ukene, mens politikerne har feid landet rundt og snakket om verdivalg - så drøvlene er blitt røde:

EGG-SKANDALEN

I begynnelsen av august gikk alarmen. I Frankrike ble det oppdaget at store mengder egg importert fra Nederland inneholdt avlusningsmiddelet fipronil, et stoff som kan forsårsake skader på menneskers lever og nyrer. 

Det dreier seg om millioner av egg, med opphav også i Belgia. Skandalen har rystet hele EU, og siste nytt er at 34 land er rammet av den giftige importen. Millioner av egg måtte trekkes tilbake fra markedet.

De hadde det ikke akkurat som plommen i egget, her hjemme hos Orkla heller, da det kom for en dag at en hel rekke hamburgerdressinger fra Idun viste seg å være enda mer giftige enn det øko-gourmeter generelt har ansett slikt skval som.

Jeg ringte ledelsen i Orkla da jeg fikk nyss om dette, og der svarte de at flaskene inneholder eggeplommepulver importert via Tyskland. Importerte egg havner ikke i vanlige butikkhyller, men snikes inn i industrimaten vår.

Hvorfor importerer vi egg? Det handler om pris, at mange EU-land kan produsere billigere mat enn vi kan klare med kostnadsnivået vi har her på berget. Når vi importerer giftige egg som havner i norsk hamburgerdressing er det grunn til å spørre: Skal det gå den veien høna sparker med trygg og norsk mat?

Nei, det må ikke det. Men dette er politikk, nærmere bestemt landbrukspolitikk.

Hold deg fast nå: Hvert år kaster vi i Norge rundt 700 tonn med fine og salmonella-frie egg. Dette skjer fordi EØS-avtalen krever at alle egg skal destrueres 21 dager etter verping, på tross av friske egg har minst dobbelt så lang holdbarhet. I 2016 importerte vi like mye egg,  altså 700 tonn, fra nettopp EU. 

Som jeg postet på Facebook da jeg oppdaget dette: Hvorfor lager vi en så elendig politisk eggerøre?