Hale-luja!

Smaken er som baken, og med litt oksehale har du det du trenger for å vise at du har virkelig god smak - og at du går for bærekraftig mat. Så lett!

Ta ei ku og snu den bak fram, så ser du altså den kroppsdelen alle med vett under kokkehatten elsker å bruke. (Ja, hvis du klarer å heve blikket litt opp fra juret, da.)

Det som for kua er en fluesmekker er for tilhengere av miljøriktig mat en inspirerende kilde til mange gleder: Vi lager en suppe, en ragu (som er stuing), eller lar den være grunnlaget for enkel kraft til skikkelig god saus.

Les også min kronikk i VG om hvorfor det er bærekraftig å spise hele dyret. Bare trykk på tittelen under her:

Halen får du kjøpt i veldig mange vanlige butikker, skåret i passe biter, og for en rimelig penge. Og slik slår vi veldig enkelt kulinarisk krøll på halen:

• Bare hiv bitene i en kjele og kok i vei, liksom. Enda bedre er det om du først skjærer av det synlige fettet, legger dem i langpannen, skvetter på litt olje og så bruner dem litt på høy varme, på begge sider. Slik bruning før du plumper bitene i den sorte gryte bidrar til både smak og farge.
• Det tar riktignok litt tid, med småkoking/simring i over to timer - men egeninnsatsen på kjøkkenbenken begrenser seg til et kvarters tid. Så er det bare å nyte synet av boblene, det gir ro og varme i sjelen.
• Aller best er det å koste på seg en god skvett rødvin til kokingen. Korrekt oppskrift inkluderer også løk, enkelt skåret i to, et par laurbærblader og et par nellikspiker. Pluss litt salt og nykvernet pepper, da.

Hehe, her har en kunstner-kompis portrettert meg da jeg serverte ham en nydelig saus basert på oksehalekraft:

«Når knoklene blir til gelé, er det ingenting i verden som kan måle seg med det» sang salige Raga Rockers. Dette er verd å vite: Utveksten ved kuas endestasjon har, i likhet med for eksempel grisens føtter, en helt unik bindende evne. 

Under koking utvikles den reneste geléen, ikke overraskende for dem som vet at gelégodteri faktisk er laget på kokte dyreknokler. (Altså ikke veggis-mat...)

Uansett, etter kokingen er det bare å plukke kjøttet fra benene, gjerne med oppvaskhansker hvis det er veldig varmt. Sil av kraften. Kok den så litt videre, til den tykner litt, hvis den skal bli basis for saus. La den være som den er hvis du går for suppe med kjøtt og grønnsaker.

Her har jeg forsterket en litt tykk kjøtt- og grønnsakssuppe med en god skvett madeira, som jo er deilig i førjulstiden:

En nokså tykk ragu av oksehale er også perfekt - og litt overraskende for enkelte! - som tilbehør til hvit fisk, synes jeg. Og jeg er ikke alene, for dette har jeg sett virkelig gode kokker servere.

Litt revet sitronskall og et dryss av krydderurt gjør seg når du for eksempel har stekt torskefilet på herligheten. 

• Og med det samme: Det blir den samme både utfyllende og kontrasterende effekten om du istedet serverer noen stekte skiver av blodpudding til hvit fisk! Skal vi først bruke hele dyret, er det jo viktig at vi utnytter blodet også.

Hva får vi av kua? Det nye svaret er altså at vi får deilig oksehalekraft. Kok gjerne en god slump, sånn at du kan legge litt i fryseren. Det er jo en riktig så fin julegave også!

Yngve Ekern er et kjent navn der mat og miljø diskuteres - også på nett og på webinarer. Ønsker du en foredragsholder stiller jeg med med digital deltagelse som er både morsom og innsiktsfull:)

Kontakt meg på epost yngveekern@gmail.com eller på telefon 982 03 265.

Det er fort gjort å få mer enn nok av kjøtt. Her er enkel oppskrift på vegetarisk burger med masse sunn rødbete. Ganske så «julete», spør du meg. Bare trykk på bildet!

Vi kan purre på regningen - eller vi kan lage oss litt «julete» purre i heimen. Visste du at både norsk purre og norsk hodekål er i sesong nå i mørketiden også? 

Trykk på bildet for å se hvor lett du kan kombinere purre og surkål til en fristende forrett!