Dette skjer hver gang du tar et glass melk

 

  • Du og kua bidrar sammen til at det bor folk i hele Norge. Dere sørger også for at det vakre landet vårt ikke gror igjen av kratt. 
  • Det er så mye makt i norsk melk, at vi godt kan kalle kua et politisk dyr. Og det er som i politikken ellers - her er det ikke ett fett hvem du velger.
  • Her får du vite hvem som er hvem i butikkens melkeskap. Og ikke minst hvem som gjør hva for at vi skal ha matproduksjon i hele landet.

Denne saken er sponset av Tine

Hva får vi av kua?

Alle barnehagebarn er vel blitt spurt. Og de fleste av oss har forhåpentlig klemt riktig svar ut mellom melketennene. 

 

Vi kan med rette si at vi får melk, i bøtter of spann. Hver av oss drikker i snitt 90 liter i året. I tillegg drikker vi 11 kg yoghurt (der konsumet er sterkt økende!), 20 kg ost, 10 liter rømme og 3 kilo smør. Takk og takk!

 

Det er ikke bare skryt og romantikk når Tine og Q-meieriene viser frem glansbilder av kuer som beiter i en kløvereng. I Norge har husdyrene det vesentlig bedre enn i mange EU-land med andre regler. Flere steder bruker melkebønder for eksempel antibiotika i fôret sånn jevnt over. Her i landet brukes antibiotika kun når det er påvist sykdom, og det er ikke ofte. 

 

I melkespannet får vi også politiske stormbølger. Nå i våres har det stått harde slag om sammenslåing av såkalte melkeregioner. Det har seg sånn at helt fra 1950-tallet har myndighetene bestemt at vi skal fordele melkeproduksjonen rundt i landet, for bosettingens skyld - for at det skal være "lys i husan".

 

Den «norske veien», altså samordningen av hvor vi skal ha melkegårder, er angrepet av den markedsliberalistiske regjeringen, men er foreløpig slått noe tilbake av Stortinget. 

 

Store og små, sammen må de gå

Jeg har snakket med ganske mange av Norges rundt 10 000 melkebønder gjennom mitt virke som matjournalist og forbruker-opplyser. 

 

Mang en bonde har fått mitt standard-spørsmål: - Og kua går bra? (Litt sånn: Og bilen går bra, liksom. Og alle sier jadda, jadda.) Hadde jeg vært en skarpskodd utsending fra et nyhetsbyrå for ku-nytt (som da seff ville hett Rauters!) kunne jeg sitert nesten samtlige av bøndene også på dette:

 

- Melkekvaliteten i Norge er kanskje verdens beste. Dette er fordi vi har en helt unik kvalitetskontroll gjennom hele levetiden til husdyrene.

 

Jeg har også møtt melkebønder som lager ost i verdensklasse, som jeg på samme måte kan sitere på dette:

 

- Hadde det ikke vært for samvirkene, så hadde det ikke bodd folk rundt i landet.

 

Her er et klipp fra da jeg besøkte Grøndalen gård, der luksus-osten Nyr blir laget. Bonde Hans Arild Grøndahl er klar i talen.

 

Poenget er altså at uten et velfungerende system med samarbeid mellom bønder, ville heller ikke spesialitet-bøndene kunnet lage sine gode gårds-oster. Bøndene bak Kraftkar, nå kjent som "verdens beste ost", sier det samme. 

Dette visste du nok ikke:

  • Når du lar deg friste av et stykke entercôte i butikken, så er det høyst sannsynlig en melkeku du står og sikler på. 80 prosent av det som selges som storfe er i virkeligheten melkeku. 
  • Det er bare bra. Jeg og mange av mine kokkevenner mener at de er særlig gode, med en fin fettmarmorering i kjøttet. Og så er det en stor gevinst for miljøet, at først så får vi melk, og så får vi kjøtt. Det er derfor våre kuer kalles kombi-kuer.
  • By the way: Den overlegent mest utbredte norske kurasen heter Norsk Rødt Fe og er regnet blant verdens beste når det gjelder melkeytelse, dyrevelferd og helse. Hadde NRF vært en norsk bil, ville vi alle vært superstolte, for i fjor eksporterte vi rekordhøye 500 000 av dem. Ja, ikke biler, da, og ikke kuer heller, men en halv million doser sæd til befruktning i utenlandske besetninger. 

 

Her er jeg på et av mine gårdsbesøk for å finne ut mer om norsk melkeproduksjon.
Her er jeg på et av mine gårdsbesøk for å finne ut mer om norsk melkeproduksjon.

Dette er de tre store:

Det er på grunn av dette jeg mener vi tar et verdi-valg i butikkenes melkeskap. Her får du vite hvem som er hvem i mylderet av melkeprodukter. Vi har mye å takke kua for. Men det er forskjell på folk og fe. Hvem er det egentlig som takker oss for at vi kjøper akkurat deres melk?

  • Q-meieriene er er en vanlig, kommersiell aktør, godt synlige i butikkene. De fikk stor oppmerksomhet da de allerede i 2003 lanserte melkekartonger med skrukork, og  har nå et godt klov-feste i markedet. Jeg er blant mange som digger Skyr-produktene.
  • Q eies av Kavlikonsernet, som igjen er eid av Kavlifondet, som gir støtte til forskning, kultur og humanitært arbeid. Foreløpig har ikke Kavlifondet tjent voldsomt med penger på Q-meieriene.
  • Selskapet har meierier på Jæren og i Gausdal, og henter melk basert på vanlige med lokale bønder. Q-meieriene drives som en vanlig markedsaktør, men elsker å hevde at de som en utfordrer på markedet blir hindret av samvirkenes rolle.

 

  • Synnøve ser ut som ei real norsk budeie, men har lite med norsk landbruk å gjøre. De lager ikke vanlig drikkemelk, men oster og yoghurt.
  • Synnøve Finden er eid av Scandza, som også eier merkevarer som Sørlandschips og Peppes-pizzaene i butikkene. Fra før eide de også pølsemerket Finsbråten - og i sommer kjøpte de jammen Leiv Vidar også.
  • Scandza eies igjen av det gigantiske britiske investeringsfondet CapVest.

 

 

  • Tine er altså en samvirkebedrift. Det betyr at Tine er eid av norske bønder i fellesskap, og er i prinsippet et privat konsern, men også et sameie med mange og likestilte eiere. Det siste preger meirigigantens virksomhet når det gjelder å ta ansvar for norsk landbruk.
  •  Tine har såkalt henteplikt. Det betyr at tankbilene med Tine-logo kjører til gårder der ingen skulle tru at nokon kunne bu for å hente melk, samme hvor liten skvetten er. Det er én for alle, alle for én.
  • Tine er i kraft av størrelsen også utpekt som såkalt markedsregulator. Dette betyr ar myndighetene har gitt Tine i oppgave å sørge for at det er balanse mellom det som produseres av melk i Norge og behovet av melk til meieriprodukter i markedet.

Her er sannheten i et lite beger

Synnøve og Tine, hvem er den norske budeia?
Synnøve og Tine, hvem er den norske budeia?

Antallet melkebønder går ned, og antallet kuer går ned. Mengden melk vi heller i oss går også ned - men yoghurtsalget går bare opp.

 

Vi elsker de små boksene, og liker dem glorete. Yoghurt med müsli er bra, men yoghurt med Non Stop har vi enda mer sans for. På bare to år, fra 2014 til 2016 gikk antallet ulike yoghurter i butikkene opp fra 234 til ufattelige 413.

 

Vi kan jo spørre hva vil skal med alle variantene. Men viktigere er det at vi har svar på hva de ulike tilbyderne i butikkskapene gjør for oss som vil ha et eget levebrød her i landet.

 

Tidligere i år var det kjekling mellom EU og andre land om hva vi kan kalle «gresk» yoghurt. EU maste om at det ikke er lov å markedsføre yoghurt laget på annet en gresk melk som «gresk yoghurt». Her er hva de tre store gjør:

 

  • Tine merker sine greske varianter med «gresk type». Denne er laget i Norge, av norsk melk i utkantstrøk i nord, nærmere bestemt Tana.
  • Q-meieriene beskriver sine yoghurter som «gresk yoghurt», og hevder at det er en typebetegnelse på linje med «italiensk pizza». Melken er norsk, fra deres meierier i Gausdal og på Jæren.
  • Synnøve Finden flagger at yoghurten de selger som «gresk yoghurt» faktisk er importert fra Hellas. Det gjør at det surner for mange som bryr seg om norsk landbruk.