Gresskar: Må alt i dass?

Denne saken er laget i samarbeid med Opplysningskontoret for frukt og grønt

Først denne herlige forsiden fra The New Yorker, som allerede for tretten år siden pekte på hva som er det skumleste av alt denne kvelden.

Jeg bor selv i rekkehus, og når jeg åpner døren med godteriet klart får jeg lyst til å rope: «Øyh! Dere foreldre der bak. Dere, ja! Vi må ta en alvorsprat om tilstedeværelse og sånn!»

De står bare der, utenfor dørlampens rekkevidde. Urørlig ventende, med ansiktene lyst opp av smarttelefonenes isbleke lys. Men jeg snakker bare til ungene deres.

”Hjelpes! Hvem i all verden er dere?” piper jeg i dørsprekken, omtrent ørten ganger i løpet av en halloween-kveld.

Knask ska’rem ha! Ikke noe knep. Og i alle fall ikke kneip. Jeg lemper ut, sånn passe kjip med godteriet. Helt greit.

I de korte pausene mellom heksebesøkene sitter jeg pal på en stol ved komfyren, nippende til litt hvitvin mens jeg ser min families tradisjonelle gresskarsuppe koke.

Apropos, ser du spøkelset i gresskaret mitt?

Det som følger er en skrekkhistorie fra virkeligheten, erfart en tidligere halloween-kveld i vårt ellers hyggelige nabolag på Nesodden.

Jeg åpner døren igjen. Men denne gangen trenger jeg ikke å spille skremt.

Utenfor står det tre ungdommer, og de ser så jævlige ut at jeg får istapper under armene. De står merkelig stivt, er hvite i ansiktene og stirrer svart på meg. De har lyseblå boblejakker, håret er sleiket til hodene. Han ene har Lacoste-genser!

«Bøøh! Vi kommer fra Fremskrittspartiets Ungdom!»

Den ene tar et skritt fram og stikker et ark i hånden på meg. Jeg ser på det, sliter med å lese det som står. Staver. Og så skjønner jeg - det er bare en ond spøk, dette også!

Gutta er egentlig fra AUF og deler ut løpesedler om hvor grusom høyredreiningen i norsk politikk er blitt.

Da var jeg allerede blitt så skjelven at jeg låste døren for resten av kvelden.

Puh. Og her er redningen for deg som ikke vil være et miljøsvin på denne kvelden.

Denne er så enkel å lage at det nesten er flaut. I alle fall er det flaut, kanskje over grensen til det skammelige, at ikke alle vi foreldre gjør noe liknende denne helgen.

Jeg baker gresskar i alufolie før jeg purerer det myke kjøttet. Bakingen forsterker smaken sammenliknet med bare å koke dem møre.

Og ikke glem frøene: Pell dem ut, skyll dem og tørk dem godt med papir. Ha på bittelitt olje og en del salt, fordel utover en stekeplate og stek dem med varmluft på 150 grader til de er tørre, men ikke helt knusk.

½ gresskar av ikke altfor skremmende størrelse

1 hvitløk (en hel, for å holde de verste heksene i sjakk)

litt sitronsaft

1 ss smør

vann/kyllingbuljong, tilpass mengde til passende konsistens

1 dl kremfløte, sånn cirka

salt, pepper

• Skjær gresskarkjøttet i terninger. Pakk dem i alufolie med halve hvitløksfedd, en klatt smør og en skvett sitronsaft, eventuelt krydder av et slag som ikke er for påtrengende. (Hvis du ikke bare mååå plage noen sminkede og sukkerspeeda drittunger med chili, da!)
• Bak i ovn på 180 – 200 grader til gresskarkjøttet er mørt, omtrent i 40 minutter, litt avhengig av hvor kjip ovn du har.
• Ha det over i en kjele. Hell over fløten og litt vann/buljong. Kok opp. Kjør det sammen med stavmikser og juster konsistensen med mer vann/buljong. Smak til med salt og pepper. (Eventuelt også helvetes masse chili, hvis du altså er så slem på denne ellers vakre dagen.)
• Pynt med gresskarfrøene, litt grønt og kanskje en klatt rømme. (Men ok, gresskarfrø kan kjøpes, hvis du vil være godhjertet mot deg selv!)