Reinkjøtt: Det er rein drift

 

Dette er drømmen som vekker ur-instinktet mitt til live.

 

Nå er det endelig fersk reinsdyrkjøtt i butikkene, etter mange år med bare frossent skav og vanlige steker å få. 

 

Her viser jeg hvordan også fileter kan lages på det magiske viset - sånn at det smaker av ”blodets hvisken og benpipernes bøn, hele det ubevidste sjæleliv”, som salige Hamsun skrev.

Denne saken er laget i samarbeid med Finnmark rein

5 grunner til å spise rein nå:

  1. Det er både godt og bærekraftig, pluss noe å være stolt av at vi kan spise her i Norge.
  2. Du bidrar til å rette opp feil gjennom årevis da reindrift var en pøl av misforstått minoritetspolitikk og feilslått næringspolitikk.
  3. Det er plutselig å få tak i for vanlige kjedebutikk-handlende folk i tidsklemme.
  4. Absolutt alt på et reinsdyr er mørt kjøtt, kanskje med unntak av ørene og tåneglene.
  5. Det er jenter på vei inn i gubbe-næringen. Og når jenter satser, da er det håp. Støtt dem.

 

Og som et ekstra uslåelig argument nummer 6: Bare les videre i denne beretningen, så blir du helt sikkert inspirert!

 

Bring it on! Som jeg gjør her.

Som et drømmespeil i kokevannet!

Dette er faktisk virkeligheten, slik den har utspunnet seg for meg og noen kamerater som elsker å spise utendørs ved et bål:

 

Det var Flåklypa-stemning, som i scenen der alt har ordnet seg og våre kjære figurer tar kvelden til melodien fra et sorgmuntert munnspill. Men vi skulle ikke krype til køys. Gutta og jeg ville så å si krype til korset, i betydningen se lyset.

 

Dette er langlesning, men egentlig ikke langkoking. Det vi gjorde her under stjernehimmelen, kan du selv gjøre hjemme på kjøkkent, med bare en halvtimes innsats. 

Så primitivt - og spesielt

Fileter, samme hva slags dyreskinn de har gjemt seg i, er en stor utfordring for eventyrlystne hobbykokker. Man skal liksom ikke gjøre stort annet enn å steke dem lynraskt, og heller overlate spilloppene til tilbehøret.

 

Tilbehør var uhørt for oss denne høstkvelden. Dagen før hadde vi vurdert å steke fileter rullet i sukker og kanel - som er kjempegodt, bare prøv! - men vi ville virkelig ha noe primitivt, og samtidig spesielt. Som om Tingeling hadde kastet stjernestøv på maten.

  

Vi hadde den blåsvarte oktoberkveldens splintrende stjerner som veivisere... Følg med! 

reinsdyrfilet oppskrift finnmark rein
Stekt med et dryss sukker og kanel. Mmmm. Men vi ville ha mer magi.

Et lappeteppe av lun stemning

- Vi kjører rein nytelse, filet rett i kokegryta, sa jeg da vi fyrte bålet. - Det er ikke sånn ekte samer gjør det, men det er vel det same for oss?

 

Da var det gjort.

 

­- Næmen, e du en jukselapp, du? peip det fra en av gutta. Det var startskuddet for en klassisk maraton av godhjertede minoritetsvitser:

 

Den som gikk for å tisse var en ”skvettlapp”, den som sa noe særlig lite intelligent ble kalt ”mangellapp” og truet med en omgang av en ”rislapp”, mens jeg som sto for kokingen konsekvent ble omtalt som ”grytelapp”, enda jeg egentlig følte meg som ”overlapp”.

 

Godt, da, å kunne stoppe munnen på dem med mat. Det ypperste en matprest kan levere av en høymesse.

Håp i en hengende hyssing

Gutta satt i ring rundt bålet, som ved et alter. Kjelen med vann begynte å boble. Jeg klasket noen indrefileter på en stein ved føttene deres.

 

Kanskje var det røyken fra bålet som fikk dem til å felle en tåre. Jeg vet ikke. Så gikk alt veldig fort, også ølen de helte ned.

 

- Vanligvis tager man et reinsdyr eller to, lager pesk og skaller av skinnet og hiver resten i en gryte med vann. Så tilsetter man litt løk og en gulrot, men bare én, og venter i tre timer, fortalte jeg. - Men vi tar snarveien! Om et kvarter er det mat!

 

Først svei jeg filetene litt på bålet. Så bandt jeg dem fast med hyssing til noen pinner, lange nok til å ligge over den sydende kjelen slik at godklumpene av kjøtt hang nede i vannet.

Slafsing rimer på tafsing

Forventningen steg og støynivået sank. Det gikk ti minutter med noe som kunne minne om meditasjon, der hver enkelt av gutta fulgte nøye med sine filetbiter. De løftet dem opp og klemte på dem for å sjekke tilstanden.

 

Så var det tid for mørhet.

 

Vi åt med fingrene, langsomt, slafsende. Det smakte av evighet, av ømme minner langt inne i nettopp det ubevidste sjæleliv. Det var rein drift.

 

Det var ikke lenger sulten som gnagde oss, da vi også begynte å tafse takknemlig på hverandre. Vi var i enhver forstand langt ute på vidda.

Write a comment

Comments: 0