Stortinget: Bikkjeslagsmål om pizza. Men ikke si det til noen!

Nederst får du oppskrift på min tolkning av en klassiker fra Stortingsrestauranten: Terteskjell med reker

 

I disse historiske dager er det på tide å fortelle om et av de største og mest alvorlige dramaer i vårt demokratis historie.

 

Historien om slaget som sto da en ikke spesielt storvokst representant fra et av de ikke spesielt storvokste partiene (Ok, det var Heikki Holmås i SV) yppet på seg de aller største trollene på Tinget.

 

Helvete brøt løs en mørk og stormfull høstdag i 2013.

 

• Forslag: Innføre kjøttfrie mandager i Stortingsrestauranten. (Sak/dok nr: 2013/1586-1)
• Behandling: Skrik, skrål og baklengs lyskespark. (Et lite brudd på referatforbudet, der.)
• Vedtak: Nei! Nei! Nei! Uspiselig forslag. (Det ble nedstemt som om det var den hellige stortingspensjonen som sto på spill.)

 

Jeg dristet meg til å spørre en av de ærede representanter om hvorfor det var så farlig å droppe kjøtt en dag i uken, av hensyn til miljøet og sånn. Da han svarte var det ikke som i en dannet Dagsnytt atten-sending.

 

- Hva er det med den mannen (altså Heikki)?! 

- Nei, ærlig talt! ropte representanten (Ok, det var Per Sandberg. Mannen som ikke på noe vilkår ville ha en kjøttfri dag er nå fiskeriminister. Tygg litt på den.)

 

Hvordan skulle det gå med demokratiet vårt da? All makt i denne salat, lissom?!

 

Så, til dem som ikke vet det, vil jeg si at «All makt i denne sal» er Stortingets motto. Om Stortingsrestauranten vil jeg si at det ikke er noe å si på beliggenheten. 

 

Jeg sier og understreker også at den egentlige menyen i Stortingsrestauranten er mer pirrende enn mettende. Rykter og konspirasjoner er hovedretter.

 

Siden 5. mars 1866 har Stortinget i dobbelt forstand fødd på våre folkevalgte. Der er det godt å sitte, som det heter. Og det er der, rundt spisebordene, det skjer.

 

Her er parlamentarisme i virkeligheten:

 

• Det som sies i Stortingssalen, fra talerstolen og i voteringer, det blir det lover av.
• Det som sies den såkalte vandrehallen, der politikerne sprader for å gjøre seg bemerket, det blir det nyheter av.
• Det som sies i Stortingsrestauranten, med lavmælt, men insisterende mumling over bordene, det blir det politikk av.

 

Og politikken, ja den blir til omtrent på samme måte som man lager pølser. Kvern det sammen, og stapp det i tarmen. Så får vi se etterhvert hvor fordøyelig den er.

 

Fredag er den store dagen. Da er det pizza. Da blir alle som alminnelige barn, altså grådige psykopater. Det gjelder å karre til seg de beste stykkene. Skorper? Pøh, det er for pingler fra partier som såvidt når over sperregrensen.

 

Referatforbudet forhindrer meg i å utlevere verstingene. (For skams skyld holder jeg meg til regelen nå. Men jeg har snakket med flere representanter som innrømmer at når det bare er skorpestykker igjen, da venter de heller på at neste pizza blir servert. Og så hugger de til!)

 

For at det skal behage - og kanskje berolige? - representanter langt hjemmefra har Stortinget alltid bydd på tradisjonskost fra fjell og fjorder. Alle får: Lutefisk fra nord, baill fra midten, vossakorv fra vest og kjøttsuppe fra øst.

 

Politikerne gjør sin plikt - og de krever sin rett.

 

Men det har vært flere politisk-kulinariske jordskjelv rundt hvilke retter de vil ha på bordet, ja! 

 

• Skikkelig anspent ble situasjonen rundt år 2000. Da ble politikerne plutselig ofre for sin egen helsereform. Inn kom salater i alle former, også med taco, og det som nå omtales som et grusomt forsøk på å lage ratatouille, en vegetarisk pytt-i-panne.
• Dagen da husets legendariske napoleonskake forsvant, det var vel i 2003, huskes også som en sorgens dag. 
• Det  første nesten til voldelige tumulter da også kanelbollene ble borte, i 2004.

 

I dag er maten gjenomgående sunnere enn den noen gang har vært. Det er alltid et kjøttfritt alternativ ute og går, for dem som vil. 

 

Men nok om det! Over til drekkinga!

 

Politiker-kropper pint av endeløse komitémøter og meterhøye stabler med konsekvensutredninger kan trenge til en iskald pils i blant. Og det får dem. (Jeg sto selv med hånden på en iskald «bjørnunge» i Stortinget tidligere i dag, men sto over, siden klokka bare var ett.) 

 

De kan virke dritings, noen ganger. Tror du at de også er det, så følg med på denne fyllehistorien:

 

For ti år siden ble det skandale da en representant kastet seg med full kraft inn i en næringsdebatt i møtesalen. Med drita full kraft, det var åpenbart for alle tilstedeværende. Det var såpass at han tok seg en lengre sykemelding. (Jeg skal ikke rippe opp i hvem det var… Joda, det var jammen fiskeriminister Per Sandberg, der også!) 

 

Denne pinligheten førte til at daværende stortingspresident Thorbjørn Jagland måtte sette barskapet på plass. Han satte ned en hurtigarbeidende kommisjon.

 

Spørsmålet var: Hvor mye øl tyller de 169 representantene i seg i løpet av et år?

 

Svaret fra Jager’n kom etter få dager, og lød: Fire!

 

Hæ? Fire hva da? husker jeg at jeg tenkte. Fire kasser? Paller? Ikke tankbiler, vel?

 

Nei, etterforskningen avdekket at representantene i snitt drakk fire spiseskjeer øl i året. Den kalde pilsen pleide faktisk å gå ut på dato og bli returnert til Ringnes.

 

Haha - stille i salen!

 

Her er oppskriften på en oppgradert klassiker: Terteskjell med reker og fiskepudding. Skikkelig god, sier jeg - og da er det ikke sånn politiker-snakk!

 

Eller, siden vi er i det historiske hjørnet - her er fortellingen om hvordan hamburgeren gikk fra å være overklasse-mat til å bli junk-food. Med oppskrift på en ordentlig sosse-burger.